Endelig er det morgen, jeg reiser meg opp fra det harde og kalde jordgulvet som enda er vått etter det ekstreme regnværet som var i forgårdsnatt. I dag derimot skinner sola gjennom sprikkene I husveggen og fuglene kvitrer som om alt var bra –men det er det absolutt ikke! Det som er bra og gjør meg glad er at om én time er jeg sammen med mennesker som er glad i meg og som bare vil meg vel. Jeg skal nemlig til Casa Fenix. Der er jeg hver dag utenom helgene, fra klokka ni om morgenen til fem på ettermiddagen. Men før jeg kommer meg dit må jeg lete etter skoene mine som pappa kastet mot meg i går kveld. Jeg gleder meg til å komme vekk herfra noen timer og glemme litt av det som skjedde i går –jeg verker i det høyre kinne etter at mamma slo meg i går. Begge var jo fulle, det er den vanlige unnskyldningen de bruker. Men hvorfor er de så fæle et øyeblikk, og sier at de elsker meg i neste?
Slik er ikke de voksne på Casa Fenix..de er bare gode mot meg, og alle de andre barna som er der. Selvom de til nå bare har vært gode mot meg er det vanskelig å stole hundre prosent på at de ikke kommer til å såre meg!
Denne helga var forferdelig, som de fleste egentlig, men etter ei uke på Fenix glemmer jeg litt hvordan det er hjemme. Mamma og pappa både drakk og røykte ett eller annet, og da lillesøster kom borti flaska, ble pappa så sinna at han dro til henne og stumpet røyken på armen hennes. Å se smerten i øynene hennes var verre enn om det var meg det skjedde med. Jeg er blitt vant til slagene. Maten vi fikk i helga var tørre rundstykker og vann, pluss noen søtsaker for å døyve sulten. På Casa Fenix får vi god frokost og lunsj, og det er alltid nok, så jeg spiser som regel masse! Vi leker også der og de andre hjelper til med å passe lillesøster slik at jeg kan være en gutt på seks år. Ååh, det hadde jeg nesten glemt! Hver morgen får vi et deilig bad på Fenix. Føler av og til at jeg får vasket av alle de skitne ordene som pappa og mamma slenger mot meg rett som det er.
Bilturen fra Casa Fenix til der jeg bor går alltid sykt fort. Å sitte i faget på en av hvitingene, eller voluntørene som de kaller dem, mens de stryker meg over håret er så deilig! Jeg vil helst ikke tenke på ettermiddagen som venter meg, så jeg nyter hvert sekund i fanget, drømmer meg vekk og det hender ofte jeg sovner, selv om jeg har sovet en liten time mitt på Fenix. Det har ofte hendt at de har levert meg hos nabomannen i stedefor der hvor jeg bor fordi mamma og pappa ikke er å finne. Det er heller ikke godt å vite når de dukker opp fordi de er sikkert ute og drikker.
Elisabet
